Spelemannen Spelemannen sager strengene, Det lysebrune håret hans kaster og slenger.     Han bærer en sabel ved sin side,     Han har på seg en plissert habit bred. «Spelemann, hvorfor den hektiske lyden? Hvorfor ser du deg så vilt rundt?     Hvorfor hopper blodet ditt, som det bølgende havet?     Hva driver buen din så desperat?» «Hvorfor fikler jeg? Eller de ville bølgene brøler? så de kunne slå den steinete kysten,     At øyet blir blindet, at brystet svulmer,     Den sjelens rop bærer ned til helvete.» «Spelemann, med forakt du i stykker hjertet ditt. En strålende Gud lånte deg din kunst,     Å blende med bølger av melodi,     Å sveve til stjernedansen på himmelen.» «Hvordan! Jeg stuper, stuper uten å mislykkes Min blodsvarte sabel inn i din sjel.     Den kunsten Gud verken vil eller vil,     Den hopper til hjernen fra helvetes svarte tåke. «Til hjertet er forhekset, til sansene ruller: Med Satan har jeg inngått min avtale.     Han kritter tegnene, slår tiden for meg,     Jeg spiller dødsmarsjen raskt og fritt. «Jeg må leke mørkt, jeg må leke lys, Til buestrenger knuser hjertet mitt direkte.» Spelemannen sager strengene, Det lysebrune håret hans kaster og slenger.     Han bærer en sabel ved sin side,     Han har på seg en plissert habit bred. – Karl Marx